Filmen som kanskje har den beste duellen i filmhistorien er mer dramafilm enn action.

Når man tenker samuraifilmer så er nok den første regissøren som kommer i tankene dine Akira Kurosawa, og det er ikke så rart. Med filmer som «Syv Samuraier, «Yojimbo», «Hidden Fortress» og mer så er han på toppen av pyramiden når det gjelder samurai-filmer.

Men Masaki Kobayashi er også en guru innefor Japansk film. Han gjorde seg spesielt bemerket med trilogien «The human condition» før han i 1962 publiserte det jeg vil kalle den beste samurai-filmen, ja bedre enn «Syv Samuraier» men det er gjevnt.

Men nok om regissøren, la oss prate om filmen!

Filmen handler om en Ronin, altså en samurai uten en herre/mester å tjene, som vandrer i et fredelig Japan. Han kommer til slottet til Iyi klanen for å spørre om han kan utføre Seppukku (rituelt selvmord) i gårdsplassen til slottet. Hvorfor vil han dette? og hvordan kan man lage en 2 timer lang film ut av et sånt tilsynelatende enkelt premiss?

Det er en film med lag!

For alt er ikke som det skal vise seg med denne roninen (Spilt av legendariske Tatsuya Nakadai). For når filmen utvikler seg så begynner fasaden til Iyi-klanen å slå sprekker, samuraienes rigide og strenge regler skal være alfa og omega, men er de egentlig det?

Filmen er eksemplarisk fortalt med sylskarp dialog som holder deg engasjert hvor andre filmer ville feilet og flashbacks til å fylle inn der dialog ville blitt for lite. Dialog er hoveddriveren til denne filmen, med minimalt med overdådige kamerateknikker.

Action for alle pengene

Men det utrolige er at i tillegg til å være et utrolig eksempel på en velskreven film når man tenker dialog, så klarer Kobayashi jaggumeg å slå til med tidenes duell og actionsekvens. Kombiner denne med duellen i Kurosawas «Sanjuro» ( som også kom ut i 1962 vel og merke) så har du oppskriften på så og si all popkulturreferanse når det gjelder dueller og slossing.

Det er rundt 10 minutter med action i filmen, men den slår på alle sylindre når det først skal være litt futt. Jeg husker jeg så denne filmen først i 2021 hjemme i stuen min, me da Cinemateket viste den bare 2 måneder etterpå, så måtte jeg se den igjen BARE for å se den duellen på det store lærettet. Det er et cinematisk mesterverk uten like.

Så hvis du trenger en klassiker å se, gå og se Harakiri.